Forside > Årsmelding fra Vestergabet

Årsmelding fra Vestergabet

Vår årsmelding er snart klar - og frem til den blir lagt ut, så får du her en smakebit med årsmeldingen fra mannskoret Vestergabet - et fornøyelig skråblikk.

Årsmelding 2017 for mannskoret Vestergabet

 

Mannskor - en anakronisme eller et nødvendig onde?

 

Min farfar på farssiden var predikant i pinsebevegelsen fra slutten av 1940-tallet og frem til 1980-årene. Han var i sine senere leveår preget av sterkt nedsatt hørsel, noe som forståelig nok medførte at han ble best på monolog. Hans tidligere forhatte møter med hornmusikk i Guds hus, ble paradoksalt de eneste møtene han på tampen av livet fikk noe som helst ut av. Isteden for å blåse Ånden ut av bedehuset, var hornmusikk nå blitt et kjærkomment, dog sjeldent innslag i et ellers taust og øde lydlandskap. Og slik jeg tolker Åpenbaringsboken, er det slett ikke utenkelig at et blåseinstrument av et ikke ubetydelig format skal bli det første min salige farfar skal høre etter sitt midlertidige opphold i de paradisiske sfærer.

 

I årets rapport velger jeg å rette et lite søkelys på fenomenet mannskor. Nå har det skjedd endel ting på denne fronten, siden de gregorianske klostermunker begynte å kvekke samtidig for omlag 1000 år siden. Mannskorsang var nok mest til invortes bruk inntil midten av 1800-tallet, hvor korsang generelt begynte å ta seg opp og etter hvert fikk en viss betydning for den nasjonale selvfølelse og fedrelandsbygging. Man kan hevde at mannskor nådde sitt klimaks under fire konserter på St.Hanshaugen sommeren 1895. Kan vi - uten å eksperimentere med fleinsopp - se for oss 5000 feststemte - og ikke minst betalende tilhørere - på en av våre konserter? Sitter begrensningene kun i våre egne gråsprengte hoder? Er det fremdeles plass til mannskor i dagens musikalske landskap? Sitter folk og hører på oss av høflighet og håper det snart går over - eller har vi noe å tilføre dagens overlessede ører? La meg komme tilbake til disse spørsmålene mot slutten av årsmeldingen.

 

I mellomtiden står vi her, et knippe følsomme, usikre brødre, skulder mot skulder og håper at noen der ute, ja hvem som helst der ute - eller inne, er mottakelige for det vi leverer. En ekte og egenprodusert vare, båret frem i en pjuskete og lett overvektig emballasje. Med lite til felles med de gregorianske munker, enn glisne hårmanker og alvorstyngede ansikt. For det skal ingen ta fra oss. Vi kan synge om livet i Kristus, gleden ved å synge i mannskor, ja vi lovpriser kvinnen - alt med det samme mimikkløse fjes, gravd ned i en tekst selv slagpasienter nå burde kunne utenat. Fremført for halvtomme kirkehus, med et tilsynelatende moderat interessert publikum. Jeg utelukker dog ikke at aldersbetinget tilbakeholdenhet blant våre kjære tilhørere medfører en viss reduksjon i omfanget av fysiske utfall, og et og annet «halleluja» har vært registrert i løpet av året.

 

Dirigent Jon Kleveland har også i 2017 utvist tålmodighet, motivasjon og stor produksjonskapasitet. Av andre sterke sider er innlevelse, uttrykk og form - og ikke først og fremst det teknisk detaljerte fokus den musikalske ostehøvel Runar Nørsett besitter. Det er tidvis både befriende og forbløffende å bivåne duoens fellesmusikalske intuisjon i praksis. Vestergabet uten Nørsett er som en pologenser uten hals. Ganske interessant å samtidig konstatere at de fleste plagg Nørsett bekler sin formidable torso med, mangler nettopp - hals.

 

I 2017 har mannskoret Vestergabet avholdt 18 øvelser på hjemmebane, dvs i Frikirkens klangfulle lokaliteter. Den oppmerksomme årsmeldingsleser vil straks oppdage at antall øvelser i 2017 ligger noe under de foregående år. Dette skyldes nok i stor grad arbeid med albumet «Coming Home», som i perioden mars-september er innspilt over 10 kvelder i Sanden studio, Sørlandets musikalske Mekka, der vi har sunget det våre underbukser har tålt, der Jon har veivet mobiltelefoner og nøkkelknipper veggimellom og der daglig leder Roald Råsberg har klippet oss til som en frynsete menisk. I tillegg har vi pint oss gjennom tre videoinnspillinger, hvorav en foregikk i skjorteflak på en forblåst holme i Donevika 16. oktober.

 

Den 23. januar sang vi på Ynglingen, på en støttekonsert for orientmisjonen i Nord-Korea. Lysbildene jeg personlig hadde sett frem til, kom aldri. Årsmøte ble holdt 1. februar, Kjetil Stangenes troppet av som mangeårig formann og jeg håper virkelig vi hadde vett til å gi ham en påskjønnelse. David Holme overtok stafettpinnen og vi er godt fornøyd med dette. Det skal også nevnes at den tidligere formann og holdningsskaper snart skulle utnytte sin nyvunne frihet ved å bruke mye av høsten på å hunse og håne 1. tenor for ikke å levere fersk gjærbakst i tide og utide. I et anfall av savn etter møsbrømlefse, spiser Geir Arne Gundersen syv gullvafler på øvelsen 16. februar. Vi deltok på fastegudstjeneste i Frikirken 1. mars, samt på en fasteforestilling, hva nå det måtte være, samme sted den 5. april. Synging på 17. mai er det visst helt slutt på...  Vi rakk å avholde en vellykket, men kald sommeravslutning med grilling av pølser og hamburgere på Oddbjørns gamle familiehytte 31. mai. 13. oktober sang vi igjen i Frikirken, denne gang i anledning den betydelige bibelsamlingen Einar Rasmussen har gitt menigheten. Vi holdt en minikonsert under gudstjeneste samme sted den 26. november, der også vår nyinnspilte CD ble lansert. Vi deltok på sanggudstjeneste i Frikirken 10. desember, vi sang hos nevnte Rasmussen 22. desember, et av årets beste øyeblikk - og avsluttet sangåret på gudstjeneste i Frikirken 1. juledag.

 

Og som svar på spørsmålene innledningsvis, vil jeg til slutt dele et par hyggelige ting med dere alle. En søt kvinnelig kollega, 10-12 år yngre enn meg selv, så en desembermorgen på meg med et mykt blikk og sa; jeg tenkte på deg da jeg sovnet igår kveld. Åja, svarte jeg mistenksomt og en smule smigret. Ja, jeg lå og hørte på det nye albumet deres.... Og i skrivende stund legges de siste planer for å besøke et damekor i fertil alder på Vestlandet til våren. Ryktene sier at de gleder seg. Og med min salige farfar på farssiden i minnet, skulle det ikke forundre meg om en og annen halvdøv kirkegjenger trekker på smilebåndet og nikker gjenkjennende, når vi når våre lydmessige høyder. Hva sier dere gutter, skal vi ta noen år til?

 

For mannskoret Vestergabet

Roy Wigardt


Tilbake

Kalender & ukeprogram
Kl 10:30. SØNDAG  27.MAI.
Bønnemøte
Kl 11:00. SØNDAG  27.MAI.
Gudstjeneste
Kl 10:30. TIRSDAG  29.MAI.
Bønnemøte
Kl 08:45. ONSDAG  30.MAI.
Seniortur til Grimstad-området
Kl 16:30. FREDAG  1.JUN.
Superlight

Dagens bibelord:

En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg.

Les hele

Apg 1,4-8